Kan det være så enkelt som at vi alle har en innebygd hjemlengsel? At noe dypt inni oss søker tilbake til noe trygt og godt? Et sted vi ikke egentlig husker, fordi vi var der før vi ble født?

Høsten 2018 tok kirkens ledelse grep for å få medlemmene til å ta mer personlig ansvar for sitt åndelige liv. Da covid-19 sørget for at kirker verden over ble stengt, var vi faktisk forberedt.

Så hvorfor skal jeg fortsette å betale tiende hvis kirken min er stinn i penger?

Var det bedre før da det å gifte seg var noe en bare gjorde? Og barna bare kom?

Vi burde bestrebe oss på å skape trygge rom i våre menigheter for de som sliter. Og sliter gjør vi vel alle, på et eller annet nivå.

Jeg nekter å tro at folk flest i Norge er enige med politikerne. Jeg vil så gjerne tro at vi innerst inne vil være rausere mot dem som ønsker seg hit.

Å ikke få leve et vanlig familieliv, å måtte låne en (annens) mann eller kvinne for å få barn, eller "kjøpe" en surrogatmor, kan umulig være noen ønskesituasjon. Så hvorfor er så mange imot å søke hjelp eller at andre søker hjelp?

Eller for den saks skyld Vårt Lands spaltist Johanna Bjerga eller Kirkerådslederen Kristin Gunnleiksrud Raaums bibel. For i praksis, sett fra deres ståsted, er ytringer som fastholder et tradisjonelt syn på ekteskapet, slik brorparten av verdens kirkesamfunn fastholder det , også i sjelesorg , fullstendig uakseptabelt. Både privat og offentlig.

Hanne Skartveit spør alle intervjuobjektene sine om de tror på Gud. Men VGs politiske redaktør liker ikke å svare på spørsmålet selv.

De vil ikke lenger kalles «mormonere», men «siste ­dagers hellige». – Tyder på at de ønsker å bli anerkjent som kristne, mener ­professor.